#5: Søndagskonkurranse


I dag er det søndag, og det betyr at det er duket for den første BEDA-konkurransen!
Slik foregår det:
Jeg skriver en tekst sett gjennom øynene til noe vi omgir oss med, og så må dere gjette hva jeg er. Dere sender svaret deres til meg, og jeg trekker en vinner som vil få en premie. Hvis ingen, av en eller annen rar grunn, greier å gjette svaret, gir jeg premie til den som kom nærmest. Konkurransen vil være åpen for deltakelse helt frem til neste søndag.


BEDA 1:
Jeg synes mennesker er så rare. Og når jeg sier mennesker, referer jeg naturligvis til disse tobente vesenene som går rundt og har hull midt i fjeset, som kan bevege seg opp og frem og inn og ut. De er bare hull og hud og dumper. Men det rareste med mennesker, synes jeg, er at selv om de ser stresset ut og ikke ser ut som de legger så veldig godt merke til meg - så hører de nesten alltid etter hva jeg sier. Jeg mener, selv når de står og roper inn i de metallklumpene de liker å ha inntil øret, hører de etter. "Hva skal vi ha til middag?," sier de til metallklumpen, og tenker kanskje at den svarer. "Nei, kylling hadde vi i går," sier de. Og så ser de på meg, og jeg smiler slik at de løper av gårde, eller jeg rynker brynene slik at de stopper opp og tenker seg om, eller kanskje er jeg litt usikker, og da gjør de litt forskjellig. For hva vet vel jeg om kylling? Ingenting. Men de hører på meg uansett. Både når de snakker i metallklumpene sine, og når de sitter inni dem.

Jeg tror de liker meg også, for når jeg ikke gjør som de vil, kiler de meg. Jeg elsker å bli kilt! Selv om, jeg må innrømme, at det av og til kan være litt slitsomt når noen ALDRI slutter å kile. De bare hamrer i vei helt til huden min blir slitt av. Det holder å gjøre det bare én gang, ikke sant? Hvis jeg ikke gjør som du sier innen et sekund - ta det litt med ro. Jeg er ikke et menneske du kan manipulere dit du vil, heller. Hva tar du meg for?

Nåja, hvor var jeg. Favorittfarge? Rød og grønn og gul. Blå er teit. Favorittårstid? Høst. Jeg liker ikke vinteren, for da blir jeg hele tiden dyttet over ende, og det er ikke noe gøy. Jeg er ikke så glad i våren, for da kommer fuglene og prøver å sitte på meg. Og om sommeren er det litt vel varmt for min smak. Dessuten altfor lyst. Jeg lyser jo, så den solen, den liker jeg best bortgjemt. Nei, om høsten er det fint. Det eneste jeg ikke liker med høsten er at det kan være litt mye blader rundt omkring, så det er vanskelig å skille meg fra omgivelsene. På en annen side kan det være en positiv ting - jeg er nemlig litt sjenert. Hihi. Du hadde kanskje ikke trodd det, ettersom jeg er meg. Folk liker jo å tro at jeg er skikkelig utadvendt, ettersom jeg alltid skifter foran andre. Men jeg er faktisk ikke det altså. Det er ikke alltid like lett at alle skal stirre på meg hele tiden. Noen dager har jeg kanskje øyekatarr, eller kanskje jeg har fått en litt rar tatovering, og da vil man jo helst være i fred. Men sånn fungerer ikke livet. Ikke for meg, nei, for her jeg, hele året.

Hva er jeg?


For å delta, send en svaret ditt til lisaloffen@gmail.com. Merk mailen din BEDA 1. Husk å ta med navn, adresse og link til bloggen din (om du har en blogg). Håper du blir med!