Let it snow, let it snow, let it snow

I natt, da jeg skrudde av PCen min og dyttet den under senga, da snødde det. Det gjorde meg glad, for snø er så pent. Det lavet ned. Jeg har ventet på å si det, for jeg liker å si det. Ikke 'det plaskregnet', ikke 'det høljet', ikke noe slikt noe. Det lavet ned. Stille, rolig, snøflak som virvlet og svevde, la seg på bakken og farget verden hvit.
Jeg hadde lyst til å løpe ut, strekke på armene, og snurre rundt. Fange snøen med tungen, få snø i håret, legge hodet bakover og stirre oppover, se uendelige mengder med krystaller dale ned og smelte mot de varme kinnende mine.

Jeg gjorde ikke det, for det var sent, og jeg hadde på meg pysj. Istedenfor dyttet jeg nesen mot det kalde glasset og dugget til ruten med pusten min, tegnet et juletre, og kanskje en pakke?

Så krøp jeg under dynen, sjekket tiden på vekkerklokken min sikkert fem ganger (den var 01.29, forøvrig), la hodet til rette på puten, og slukket lyset.