You Remind Me [4:06]


You remind me of a girl that I once knew, synger Usher i ørene hennes mens hun går nedover gaten og lukter asfalten som støver rundt føttene. Hun ser mennesker som spiser is, mennesker med solbriller på nesen, mennesker som kaster alle bekymringer fordi det er vår, fordi det er varmt, fordi de kan vise leggene og bli røde på ryggen. De kaster bekymringer fordi de kan, fordi de vil, fordi blomster og fugler leter etter maker de kan formere seg med, og kanskje gjør mennesker det samme. Vi kaster klærne og sender ut vår egen pollen, vi ruller oss i våre egne overlevelsesinstinkter, vi søker etter den rette.

Hun setter en fot foran den andre, og prøver å ikke tenke så mye på kjærlighet, på hvordan man kurerer den. For hvordan kommer man over en forelskelse, hvordan går man videre derfra? Hvordan takler man avvisning? Savn? Lengsel? Gjemmer man det bort i et hjørne av hjernen man ikke besøker så ofte, stapper det innerst i skapet, og finner det igjen i blant, når man snubler i klumpen på teppet, eller tørker støv under kommoden? Eller kanskje gjør man noe annet, kanskje lar man det overvelde seg og håper at man blir immun, at man greier å puste i en flodbølge, at man lærer seg å fly i en orkan? Kanskje bare stålsetter man seg. Hun har ikke gjemt seg ennå, ikke så vidt hun vet, men hun har ikke lært seg å fly heller. Hun hører på Usher som dumper en jente i en sang, og hun setter en fot foran den andre mens hun går nedover asfalt som støver.

You remind me, you remind me, og hun legger merke til at hun har på seg t-skjorten, den han likte så godt. Huden prikker og klør under det tynne stoffet, og hun vil rive den av, kaste den, tråkke på den, ødelegge den helt. Men hun kan ikke, for man stripper ikke på åpen gate, og hun er ikke kommet til det stadiet ennå, hun er ikke der. Istedenfor tenker hun på ham, på hvordan han stod utenfor vinduet hennes i skitne gummistøvler, på hvordan håret hans var vått av regnet, på måten mennesker passerte forbi uten at han la merke til dem. Hun satt oppe og så ned på ham, og de var i to forskjellige verdener, på to forskjellig nivåer, høyder, perspektiv. Han levde et sted og hun et annet, han hadde en tynn nøkkel og hun hadde en taggete, han var han og hun var seg.

"Jeg tror ikke på deg," hadde han sagt og sett på henne, sett inn i henne. "Nei vel," svarte hun og tenkte "ser du meg nå? Vet du hvem jeg er?". Blå øyne mot brune, hårete legger overfor glatte, rue hender og myke hender. "Jeg tror ikke på deg", sa han, og etterpå stod han utenfor i skitne gummistøvler og ble våt, etterpå dro han og forsvant. Hun ble igjen for å høre på Usher og gå på støvete asfalt, hun ble igjen med ordene ringende i hodet, i kroppen, i luften. "Jeg tror ikke på deg", sa han, og stilte spørsmålstegn ved henne, ved hennes integritet, ved masken hennes. Han dro og hun ble igjen med en sprekk i muren, en sprekk han hadde laget, en sprekk man ikke kan sparkle eller gjøre om, for nå er den der. Den er der, og den minner om ham, på samme måte som lukten av ham ble igjen på en pute, på samme måte som tannkremen hans står på badet. Han lagde en sprekk i muren hennes, i hjertet hennes, og den kan ingen fjerne, uansett hvor mye hun hører på Usher og puster inn asfaltstøv. You remind me of a girl that I once knew.