Av og til føles det som at store deler av bloggsamfunnet ikke er mer enn en klagete potet i mine øyne. Når jeg blogger sletter jeg ofte det jeg skriver, fordi det er sutrete og unødvendig, og jeg tar meg selv i å spre negativ stemning til folk rundt meg. Jeg ser på mine egne ord og tenker "usj". Jeg vil at bloggen min skal være positiv, med glade bokstaver og følelser; et sted med musikk og ord som hopper. Ikke tro at jeg ikke setter pris på folk som deler av seg selv og også blogger når de er nede, tvert i mot. Jeg beundrer for eksempel Virrvarr for hennes evne til å skildre vonde hendelser og ting man kanskje ikke skriver om til daglig. Men det er forskjell på det å blogge om vonde ting, og å være en skikkelig syteunge. For mange blogger syter seg ende opp og ende ned, så mye at jeg merker at irritasjonen riktig bygger seg opp inni meg og jeg får lyst til å stikke en hånd gjennom PC-skjermen og riste dem litt ordentlig godt i fletta. For dere er helt utrolig flinke til å klage over vær.
Personlig ser jeg på meg selv som et vintermenneske - jeg elsker snø og kulde, jeg elsker når jeg kan se min egen pust og jeg elsker at det fyker snø rundt meg. Jeg er ikke glad i varme, jeg blir faktisk ganske irritert når jeg er overvarm, og om sommeren gleder jeg meg til vinteren, det har jeg gjort i mange år. Men som vinterelsker om vinteren er det lett å legge merke til at jeg er en smule alene i min glede, i alle fall i bloggverdenen. I måned etter måned har jeg lidd meg gjennom hordevis av innlegg som handler om hvor kaldt det er, og hvor mye dere gleder dere til sommeren. Og tro meg, det er utrolig mange av dere!
Jeg har unngått å kommentere i kommentarfelt at det for det meste er kaldt i Norge, og hvis du bruker to tredjedeler av året på å glede deg til den siste tredjedelen synes jeg rett og slett synd på deg. Hørt om å være litt positiv? Hørt om å prøve en annen innstilling? Hørt om å ikke drukne deg selv i et klagehelvete - og så dele det med alle oss andre? Og ikke kom til meg å si at jeg ikke behøver å lese disse bloggene, for a) De er overalt, b) Jeg liker mange av dem, bare ikke dette ene elementet og c) Jeg har faktisk sluttet å lese en hel del.
Men nå er det sommer! Og da burde alt være fryd og gammen, burde det ikke? Burde ikke alle dere vinterhatere hoppe i sommersko, og burde ikke jeg kunne lese bloggene deres uten klagesang? Selvfølgelig ikke. For nå som det er sommer, er ikke sommeren god nok. Vi liker alltid ting bedre i hodet enn vi gjør i virkeligheten. Det er alltid bedre å se tilbake på noe enn å være midt oppi det, for når vi mimrer om noe husker vi bare de gode tingene. Nå som sommeren er her, er det rett og slett for varmt. Og det er et stort problem, tydeligvis.
Jeg sier ikke at jeg aldri klager over varmen, for det gjør jeg. Og jeg sier ikke at dere ikke kan klage over varmen, for det kan dere. Bare ikke på bloggene deres. Alle vet at det er varmt. Alle merker det. Så neste gang du har tenkt til å twitre, eller skrive et innlegg på bloggen hvor du klager over varmen – husk alle månedene du har brukt på å glede deg til dette øyeblikket. Husk at du ba om det, lengtet etter det. Og så kan du stoppe opp å tenke: Trenger folk virkelig å vite at jeg, som alle andre, synes det er varmt? Behøver jeg å dele denne ene bekymringen min med alle andre, til tross for at de mest sannsynlig vet det? Behøver jeg å være enda en som klager over noe jeg har gledet meg til? Og så kan du gjøre noe annet istedenfor. Spis en is, ta deg en dusj, legg deg ute i skyggen, gå på en kafé med air condition, eller kjøp deg en håndholdt vifte og stift den i panna.
Og ja, dette var et sytete innlegg. Jeg er tross alt blogger.
