Time to go

Nå reiser jeg til Asia. Kommer hjem i slutten av desember. Vi sees!

I would stay

Mat Kearny synger breathe in breathe out, og jeg ser gjennom alle mappene mine med snapshots fra filmer og TV-serier, for det er sånt jeg liker å gjøre for å bli glad. Stillbildene mine er mitt personlige weheartit/flickr/whatever, og jeg kan se gjennom alle historiene jeg liker og alle øyeblikkene som er fanget på film mens jeg skyver tanker som utdanning og fremtid og ansvar bak i hodet. For slikt vil jeg ikke tenke på, men når man er ferdig på videregående og jobber fulltid hver dag har folk en tendens til å snakke om det. Ofte. Og man kan bare si "jeg vet ikke", så mange ganger, for til slutt kommer tankene som gjemmer seg bak det "jeg vet ikke"-et ut. Og da får jeg bare lyst til å gjemme meg under dynen og late som jeg ikke er lille meg som vet ikke, men kanskje noen som vet alt istedenfor. Så mens Mat Kearny synger just make it through the night, because everyday there comes a sun with the dawn, ser jeg på snapshots av filmer og TV-serier.

Hva liker du å gjøre for å skyve vekk dumme tanker?

(psst - jeg har forresten blitt intervjuet)






Bildene er fra It's a Boy Girl Thing, Pride and Prejudice, Lars and the Real Girl, 17 Again, Big Bang Theory sesong 1, Grey's Anatomy sesong 4, og Skins sesong 2

The world spins madly on

Da mamma ba (tvang) meg til å rydde vekk de gamle tegneseriene mine fra stuen fordi vi skal legge ny parkett, kom jeg over en gammel tegneserie jeg husker veldig godt. Nemlig den eneste tegneserien som noen gang har fått meg til å gråte. Den har jeg naturligvis gjemt unna mamma, og nå vil jeg gjerne dele litt av den med dere.

Den heter "Slik begynte det", og tar for seg alle begynnelsene i tegneserien Bamse - historiene før historien.
Først forteller farmor om hvordan faren til Bamse forelsket seg i moren til Bamse [trykk på bildene for å få dem større]



Og hvordan alle hun var glad i forsvant på havet

Så handler det om hvordan Skallmann, Lille Hopp og Bamse møttes

Skallmann er med selvfølgelig (min personlige favoritt)


Lille Hopp

Og Ulven da han var verdensmester i slemhet

Og det handler om hvordan katten Janson og Husmusa endte opp hos farmor

Så begynner den ordentlige historien, som jeg ikke skal fortelle så mye om. Men det begynner i alle fall med at farmor blir så forfjamset at hun henger opp Janson til tørk

De reiser i Skallmanns ballong

som etterhvert oppdager noe spennende

Og så møter de på jambolaierne, som viser dem ting de ikke hadde våget å håpe på

Tegneserien er publisert av Hjemmet-Serieforlaget (1994).

Hva pleide du å lese da du var yngre?

Running, Returning

Jeg synger I won't say goodbye anymore av full hals i bilen, til tross for at jeg ikke kan synge, og spesielt ikke kan synge at this love is taking its toll on me, men jeg gjør det allikevel. Og jeg husker ikke hvordan man blogger lenger, jeg får det ikke til, jeg skriver og skriver og skriver men det kommer ingenting ut. Men jeg skal gjøre dét også, allikevel.

Hva skal jeg si, though? Det har gått to måneder, og kanskje bør jeg fortelle hva jeg har gjort, men jeg har ærlig talt ikke gjort noen ting. Jeg har jobbet og kjørt bil og sovet og hørt på musikk, mye musikk. Fin musikk og gammel musikk og musikk man ikke snakker om, som han der gutten som synger you found out I got a crush on you, og hun jenta som synger I can do what she can do so much better. Og noen danser i måneskinnet og andre ligger urørlig i sengen, og noen råkker i forstadene. Og jeg skal råkke i Asia.

Hei.

Hvordan står det til med deg?

I don't plan to get up

I dag synger han fyren fra YouTube it doesn't matter what city I'm in, og på tirsdag var jeg på et sykehus, mens det regnet og var sol. Jeg var ikke der fordi jeg har brukket kragebenet, eller fordi jeg trengte bandasje, men rett og slett fordi jeg donerte blod.

Helt fra jeg var ganske ung har jeg villet donere blod, men jeg har ikke vært gammel nok. Atten år må man være, en-åtte, det tallet som sier du er stor nok. Og nå er jeg stor nok, endelig, så nå donerer jeg blod. Og det er ikke farlig! De sjekker blodet ditt, og så kommer du vandrende inn, og så ligger du i en stol og leser blader mens en maskin sier "dsshh dsshh dsshh dsshh" helt rytmisk. Takk, takk, takk, takk. Litt sånn. Og man kan drikke vann eller eplejuice, eller appelsinjuice om du vil. Og hvis man har vært flink, det vil si hvis man har sittet noen minutter i den stolen og hørt på maskinen som messer takk, da får man gave. På tirsdag fikk jeg vinglass. Gangen før fikk jeg et håndkle. Mannen overfor meg og litt til venstre fikk en paraply. Han ved siden av donerte 50 kroner til SOS Barnebyer. Man får velge.

Du kan også sitte i en sånn stol, hvis du er over atten og ikke bryter med noen av kravene. Du behøver ikke være rik. Du behøver ikke bekymre deg over at mye av det du gir går til administrasjon. Og du behøver ikke streve i hytt og pine. Blodgiving er viktig, men det er også enkelt. For deg.

Og derfor vil jeg oppfordre alle som kan til å gi blod. Det tar så lite av tiden din, og det hjelper. Man kan ikke fremstille blod kunstig, men kroppen din kan erstatte den halve literen de tapper. Igjen: jeg sier ikke at dette er noe du må gjøre, for jeg vil definitivt ikke presse noen til å bli blodgiver. Men du kan jo alltids tenke over saken? Og i mens du tenker kan du jo høre på Julia Nunes og han fyren som synger den sangen så pent at hele blodet bruser.

Du kan lese mer om blodgiving HER

Er du blodgiver?

Ocean Eyes

I dag har (noe av) inspirasjonen min blitt utgitt på CD, og jeg vet det høres rart ut, men tingen er at når jeg blogger så er det fordi jeg har hørt fine toner som får meg til å skrive slik jeg vil, og ikke på den måten som får meg til å knurre av ergelighet.

Owl City, skjønner du, har lansert den nye CDen sin på iTunes i dag, og selv om jeg allerede har hørt på sangene en stund er det i dag det er sånn ordentlig offisielt, og selv om albumet ikke kommer i butikkene før om litt, er det i dag det gjelder. Inspirasjon på boks, det er det det er, og jeg har ikke tenkt til å fortelle deg at du må høre på den, for da vil de fleste bare gjøre det motsatte. Jeg vil bare informere om at nå er den her, og den er feiende flott. I'll be out of my mind and you'll be out of ideas pretty soon, so let's spend the afternoon in a cold hot air balloon.

Hva blir du inspirert av?

Bildet funnet på last.fm, link

And all that jazz

Denne uken har jeg ikke blogget fordi jeg har vært i London, du vet den byen i England, og det var gøy. Det regnet nesten til flom mens vi satt i en sightseeing-buss og mennesker løp rundt med paraplyer som vrengte seg, og vi vandret rundt på Tower of London og fikk ikke helt med oss at man ikke fikk ta bilder av han der Henry sine rustninger. Vi besøkte Notting Hill, men så nok ingen blå dør, og vi trasket rundt i Camden Market hvor de hadde innredet butikker i gamle hestestaller.

Og den dagen i sightseeingbussen, den dagen dro vi på musikal for halv pris (Chicago), og glemte å spise middag. Og så drakk vi milkshake, og leste om Rupert Grints svineinfluensa i en engelsk avis noen glemte igjen på subwayen. Og sånn var London. Nå skal jeg høre på musikk jeg ikke har hørt på en stund, irritere meg over at jeg ikke greier å redigere bilder på den nye PCen min fordi fargene er så uvante, og lese bøker om hester og innvandrere.

Har du reist noe sted i det siste?

London Bridge:


Soho:


Mamma og meg:


Duskehattmann på Tower of London:


Meg, mamma, og søsteren min Nora + Big Ben i bakgrunnen:

If I could fall into the sky

Hjartesmil utfordret i dag alle leserne sine til å lage et blogginnlegg om hva de ville fylle en koffert med. Så her er min koffert:


Og den skulle vært fylt av lys, for jeg elsker lys


og post-it-lapper hvor jeg skulle skrevet beskjeder til meg selv, og fine ord til andre.


Klokker


og regn, selvfølgelig.


Et kompass som skulle vise meg veien i store byer og øde landeveier


og en iPod med fin musikk.


Kjoler


og en bok jeg både kan skrive i og bli inspirert av.


To gode venner som aldri klager


Sjokoladeparaplyer på pinne


Og strømpebukser


Trykk på bildene for kilder.

A little bit better

Bildet snappet i VLC, tatt fra It's a Boy Girl Thing
Maria Mena synger just a little bit stronger, og jeg kjører på den røde scooteren min og tenker at jeg liker ikke motorsykler. Motorsykler bråker. De er store, og de er brautete. De er større enn meg, og når jeg putrer av gårde på scooteren min virker motorsykkelen veldig skrytete der den brummer av gårde og gir meg øresus så ørene faller av. Motorsykler er som fetter Vågard i sykkelform. Ham du treffer en gang i blant, som kommer på besøk med snusen under leppa, med sleik og med store muskler han liker å vise fram. Han som liker å dytte deg litt i søla og ler bryskt når du ikke er sterk og tøff nok til å ta igjen. Han som liker at han ikke er en svekling, og som også liker å påpeke det.

Fetter Vågard liker å råne, og han liker å vise frem musklene sine til jenter. Fetter Vågard har hull i buksene og drikker øl rett fra flasken. Fetter Vågard er i samme familie som deg - men egentlig ikke. Og du kan ikke slippe unna ham, for han kommer alltid på besøk.

Du skjønner, fetter Vågard har egentlig ikke så stor sjans på damene, fordi de foretrekker gutter med litt vett i skallen. Han har ikke så mange venner, for de synes han skryter av kvaliteter han ikke har. Fetter Vågard har selvtillitsproblemer, og prøver veldig hardt å bli en del av den kule gjengen. Litt på samme måte som 40-åringer kjøper seg motorsykkel for å veie opp for den Cabrioleten de ikke hadde råd til.

Motorsykkelens hullete jeans er skinnbukser. Motorsykkelens brautete bråk er fetter Vågards tomme skryt. Og motorsykkelens litt nedverdigende syn på scootere, er fetter Vågards måte å få seg selv til å føle seg flott på.

Jeg foretrekker å putre.

Har du førerkort?

Klagesang: Til alle vinterhatere

Trykk på bildet for kilden

Av og til føles det som at store deler av bloggsamfunnet ikke er mer enn en klagete potet i mine øyne. Når jeg blogger sletter jeg ofte det jeg skriver, fordi det er sutrete og unødvendig, og jeg tar meg selv i å spre negativ stemning til folk rundt meg. Jeg ser på mine egne ord og tenker "usj". Jeg vil at bloggen min skal være positiv, med glade bokstaver og følelser; et sted med musikk og ord som hopper. Ikke tro at jeg ikke setter pris på folk som deler av seg selv og også blogger når de er nede, tvert i mot. Jeg beundrer for eksempel Virrvarr for hennes evne til å skildre vonde hendelser og ting man kanskje ikke skriver om til daglig. Men det er forskjell på det å blogge om vonde ting, og å være en skikkelig syteunge. For mange blogger syter seg ende opp og ende ned, så mye at jeg merker at irritasjonen riktig bygger seg opp inni meg og jeg får lyst til å stikke en hånd gjennom PC-skjermen og riste dem litt ordentlig godt i fletta. For dere er helt utrolig flinke til å klage over vær.

Personlig ser jeg på meg selv som et vintermenneske - jeg elsker snø og kulde, jeg elsker når jeg kan se min egen pust og jeg elsker at det fyker snø rundt meg. Jeg er ikke glad i varme, jeg blir faktisk ganske irritert når jeg er overvarm, og om sommeren gleder jeg meg til vinteren, det har jeg gjort i mange år. Men som vinterelsker om vinteren er det lett å legge merke til at jeg er en smule alene i min glede, i alle fall i bloggverdenen. I måned etter måned har jeg lidd meg gjennom hordevis av innlegg som handler om hvor kaldt det er, og hvor mye dere gleder dere til sommeren. Og tro meg, det er utrolig mange av dere!

Jeg har unngått å kommentere i kommentarfelt at det for det meste er kaldt i Norge, og hvis du bruker to tredjedeler av året på å glede deg til den siste tredjedelen synes jeg rett og slett synd på deg. Hørt om å være litt positiv? Hørt om å prøve en annen innstilling? Hørt om å ikke drukne deg selv i et klagehelvete - og så dele det med alle oss andre? Og ikke kom til meg å si at jeg ikke behøver å lese disse bloggene, for a) De er overalt, b) Jeg liker mange av dem, bare ikke dette ene elementet og c) Jeg har faktisk sluttet å lese en hel del.

Men nå er det sommer! Og da burde alt være fryd og gammen, burde det ikke? Burde ikke alle dere vinterhatere hoppe i sommersko, og burde ikke jeg kunne lese bloggene deres uten klagesang? Selvfølgelig ikke. For nå som det er sommer, er ikke sommeren god nok. Vi liker alltid ting bedre i hodet enn vi gjør i virkeligheten. Det er alltid bedre å se tilbake på noe enn å være midt oppi det, for når vi mimrer om noe husker vi bare de gode tingene. Nå som sommeren er her, er det rett og slett for varmt. Og det er et stort problem, tydeligvis.

Jeg sier ikke at jeg aldri klager over varmen, for det gjør jeg. Og jeg sier ikke at dere ikke kan klage over varmen, for det kan dere. Bare ikke på bloggene deres. Alle vet at det er varmt. Alle merker det. Så neste gang du har tenkt til å twitre, eller skrive et innlegg på bloggen hvor du klager over varmen – husk alle månedene du har brukt på å glede deg til dette øyeblikket. Husk at du ba om det, lengtet etter det. Og så kan du stoppe opp å tenke: Trenger folk virkelig å vite at jeg, som alle andre, synes det er varmt? Behøver jeg å dele denne ene bekymringen min med alle andre, til tross for at de mest sannsynlig vet det? Behøver jeg å være enda en som klager over noe jeg har gledet meg til? Og så kan du gjøre noe annet istedenfor. Spis en is, ta deg en dusj, legg deg ute i skyggen, gå på en kafé med air condition, eller kjøp deg en håndholdt vifte og stift den i panna.

Og ja, dette var et sytete innlegg. Jeg er tross alt blogger.

Liker du varmen?